En era er over...

Da trollejenta rundet fire mnd mistet hun brått all interesser i ammingen! Hun gjorde ikke annet en å frese og hyle når jeg la henne til. Og det gjorde vondt... vondt i nakke, skuldrer og rygg fordi jeg anspent og stressa prøvde om igjen og om igjen i dagevis, vondt i puppene fordi ingen ville tømme de, og ikke minst vondt i mammahjertet. Hva hadde jeg gjort galt? Hadde hun plutselig noe imot meg? Likte hun ikke meg? Det ble noen tårer ja...
Etter en lang og hard uke hvor jeg til slutt bare måtte innse at jeg ikke var sjefen her, så ga vi oss. Jeg var skikkelig såra, men trollejentas behov måtte komme først. Hun måtte kunne få spise seg mett uten å måtte hyle og skrike og vri seg som en ål. Da var flaska det aller beste alternativet. Og en avlslappet mamma var heller ikke å forakte!
Så når jeg ble gravid for andre gang, med trollegutten, så tenkte jeg med en gang at DENNE gangen skulle jeg amme barnet mitt godt og lenge! Men igjen, så er ikke det alltid sånt som man bestemmer selv....
Denne gangen også ble det en sint liten trolleunge som sa "dette gidder jeg ikke! Det er så mye å se på rundt omkring, og jeg er nyskjerrig på alt som foregår rundt meg, så denne puppe-greia har jeg ikke tid til!"
Så nå er det like før trollegutten runder 6 mnd, og vi har "holdt ut" to mnd lenger en jeg klarte med storesøsteren. Det begynte vel strengt tatt ikke før for 2-3 uker siden,  da ville han ikke ta puppen lenger. Kanskje en sjelden gang, innimellom. Jeg fant fort ut at det hjalp på dersom vi satte oss på et mørkt og stille rom. Men da ble vi fort isolert fra "alle andre". Men jeg var innstilt på å få han over denne kneika...

I dag satte jeg strek! Melka er iferd med å forsvinne, trollegutten er ikke interessert og jeg skal uansett tilbake    i jobb om ca 4 uker. Så det passer vel kanskje nå? Og kanskje det kan hjelpe på nattesøvnen hans (OG VÅR!) dersom han får flaske på natta isteden?!

Så nå sitter jeg her, med to såre. Den ene betraktelig større en den andre. Og ja, det er litt trist og vemodig. Kanskje ikke like mye som sist, for denne gangen var jeg iallefall klar over at det kunne ta en rask slutt. Det var jeg overhodet ikke klar over første gangen! ...også går det over etterhvert. Det er faktisk ikke en selvfølge å få amme, men en ære!
Men imellomtida så er det kanskje meningen det skal værke litt i mamma-hjertet?

En era er over, en ny er allerede begynt :)